Det som så ut til å bli en vanlig, regntung og kjedelig tirsdag i byen ble til slutt en perfekt turdag med heftig skikjøring. Etter et kort planleggingsmøte over MSN ble målet satt til midtrenna på Allmannberget på Oppdal, og takket være velvillige arbeidsgivere fikk vi kjørt renna i flott kveldssol.

Tidlig tirsdag morgen regnet det i Trondheim, og humøret var ikke langt unna bunnivå. Litt tur-bakrus etter helgens flotte tur til Grøvelnebba gjorde ikke saken bedre, og motivasjonen for å komme seg ut igjen var stor. Brått dukket en MSN-melding fra Sigbjørn M opp på skjermen - "Oppdalsrenna på torsdag?"

Løpet var kjørt. Hva svarer man til slikt når man skal på jobbreise torsdag? -Vi tar den i dag! Flekser litt og drar fra jobben 1430, så rekker vi kveldssola... Kjøreturen begynte dårlig med lang og stillestående kø ved Lundamo, så vi tok en kjapp avgjørelse om å ta en U-sving og kjøre grusveien på vestsiden av Gaula i stedet. Dermed kunne vi svinge inn på parkeringsplassen foran Oppdal E-verk litt over halv seks, til en utsikt mot Allmannberget badet i sol.

Et første øyekast på renna viste at de resterende snømengdene var nokså begrensede. Hvordan skulle dette bli? Dette var min første tur i en så smal renne, og jeg begynte å få den ekle følelsen av at jeg skulle få god bruk for hjelmen. Når man ser på Allmannberget fra Oppdal ser det ut som en steil vegg som reiser seg rett opp fra bakken, men sannheten er en litt annen . Renna er nok ikke mye over 40 grader på det bratteste, som er helt i toppen.

Vi la i vei innover stien med hjelm, ski og støvler på sekken. Den var for anledningen svært lett pakket, bare med det aller nødvendigste som søkeutstyr, 10 meter slyngetau, proviant, paclite-jakke og hansker. Etter en kort stund gikk underlaget over fra sti til råtten vårsnø, som sviktet for hvert eneste steg, og den kalde snøen gjorde tærne til istapper inne i joggeskoene

Nærmere toppen så vi rester etter ras, det var nok snø fra fjellet rundt som hadde tatt med seg løsmasser på sin ferd ned i renna vår. Rett under toppen hang toppskavlen majestetisk og truende over oss, men ved nærmere øyensyn så vi at vi svettet omtrent like mye, og vi tålte nok varmen bedre enn Kong Vinter. Sigbjørn bikket over kanten, og vel oppe på fjellet kunne vi se ned på Oppdal, noen hundre høydemeter lenger ned. Det kjentes godt, men det beste gjensto - nedkjøringen!

Raskt på med jakke, hjelm og hansker, vri opp klissvåte ullsokker og stramme skoene maksimalt . Klar for min første skikkelige renne! Hjertet banker, kjennes ut som om det har flyttet seg ti-tolv centimeter lenger opp. Sigbjørn setter utfor, setter en skikkelig sving rett under toppskavlen og er i gang! To-tre kjappe svinger, og brått står han ti meter lenger ned enn meg. Jeg vet at renna er på sitt bratteste her oppe, men likevel - jeg har jo kjørt like bratt før, riktignok uten de samme begrensningene som renna gir meg, men jeg vet at det går! Setter utfor, prøver å gjøre som Sigbjørn, gjør meg klar til å sette svingen under toppskavlen og YESS! Den sitter som støpt i den fine vårslushen! Fortsetter i Sigbjørn sine spor litt til, før jeg innser at dette klarer jeg på egen hånd, setter flere svinger og koser meg sammen med det øverste laget av slushen som sklir dovent nedover ved siden av meg, like uberørt av de dramatiske omgivelsene som Sigbjørn ser ut til å være. Resten av renna går som en lek, et sted må skiene mine av for å krysse en liten knaus som bekken renner over men Sigbjørn tar sats, hopper over og setter en flott sving rett etter landingen . Resten av turen er kjøring i tett skog med sure, stive lår, rennende panne og dampende het gore-tex, før vi til slutt må innse at turen er over. Dagen var bare altfor kort.

Kart:

• "Oppdal" 1: 50 000

Kart

Bli den første til å kommentere denne artikkelen

Kun registrerte brukere kan skrive kommentarer.
Vennligst registrer deg.

Powered by AkoComment Tweaked Special Edition v.1.4.6
AkoComment © Copyright 2004 by Arthur Konze - www.mamboportal.com
All right reserved