Kort planlegging og en rask telefon til Spiterstulen for å sjekke forhold og belegning på hyttene. Lørdag ble startet med klatresamling på Ekne i regi av Håmmår’n Fjellsportklubb. Ikke å forakte ei fin klatreøkt som oppvarming til fjellvanding. Utpå dagen pakket vi sekkene og starta turen fra Trondheim. Det tok noen timer å komme opp til Spiterstulen, og mørket som noen hadde slått på gjorde at vi ikke kunne se noe særlig annet enn vei og billys.

 

Morgenen kom og vi kjente en kald, rå og herlig luft inn gjennom vinduet. En titt ut gjennom glasset avsløret at dette kom til å bli en av de virkelig flotte høstdagene i Jotunheimen. Frosten hadde lagt et fint rimlag på bakken. Suveren temperatur for å vandre i fjellet spør du meg.

 

 

 

Litt seint, men klokka 11, kom vi i gang med turen opp langs den T-merkede stien. Denne merkinga fulgte vi helt til topps. For sikkerhets skyld hadde vi stegjern i sekken, men fra vest-siden er det bare så vidt et felt med bre på toppen, så det var egentlig ikke nødvendig. Men man skal aldri fire på grammene i sekken når det gjelder sikkerhet. Det tok oss 4 timer og 3 kvarter å gå opp . Dette i normalt tempo. Det kan nevnes at det blir ganske bra distanse (ca 10 km og 1364 høydemeter opp og samme ned igjen.), selv om det ikke er så mange bratte parti. Tungt var det egentlig, det må jeg innrømme . Men det strålende været og fravær av vind skapte stor motovasjon . På toppen ble det tid til litt fotografering og kakaodrikking. To utvalgte ”bamsemums” fra kvelden før ble fortært av to glade turkompiser også. Det var ikke veldig tykkelse på breen på toppen, og vi hørte det surklet godt under oss der oppe. Likevel var vi forsiktige med å gå for nærme skavelkanten.

 

 

Nedturen gikk etter samme løype. Nøyaktig 3 timer tok den. Vel nede ved bilen var det bare å skifte litt tøy for så å kjøre ned til Vågå for en bedre middag, før vi igjen satte superbilen til Grethe i retning Trondheim.

 

Kart: